–I går kveld satte jeg flere av mine egendyrkede tomater til fermentering! Skar dem raskt i småbiter over en bakebolle og tilsatte godt med grovt havsalt (et par-tre-fire klyper?) og svart pepper og rørte litt i det før jeg hellet blandingen oppi glasset og lukket lokket tett. Tilsatte altså ikke vann! Tomater inneholder mye væske.

–Bildet er tatt (nå i kveld) cirka tjue timer etter at glasset ble lukket, og bobler ses allerede. Jeg har aldri fermentert tomater før, men jeg tenker at den aller første ketsjupen sikkert var fermentert tomatsaus. Og jeg forventer at dette vil minne litt om syrlig ketsjup. Lokket skal ikke åpnes før fermenteringen er ferdig. Innholdet skal ikke varmebehandles før det spises!

Nærmer seg sesongslutt.

 

 

–Høstet tomat nummer tolv, tretten og fjorten i dag! Selv om jeg tellet én grønn tomat forrige gang teller jeg ikke alle dagens grønne før de eventuelt blir røde og spiselige! Grønne tomater er giftige. Alt på tomatplanten bortsett fra den modne frukten er giftig. Kanskje ikke verdens mest giftige plante, men likevel giftig: I likhet med de grønne plantedeler på tomatens slektninger potet og paprika (med fler). I noen land (i USA, i hvert fall) er det tradisjon å spise stekte grønne tomater, men de er ikke mindre giftige av den grunn. 🙄 Jeg la dem i en skuff da jeg kom hjem. Løftet selvfølgelig opp nysgjerrige Millie (hunden) slik at hun fikk se før jeg lukket skuffen. 

–Husker at min mormor la hjemmedyrkede grønne tomater i en skuff for å få dem røde. Derfor antar jeg at de bør ligge mørkt. Men har også hørt om folk som lar dem ligge i dagslys. Hva gjør du? Jeg teller tomatene altså etterhvert som de eventuelt blir røde. En plastbakk beregnet på bestikk i bunnen i tilfelle tomatene skulle være vrange og råtne. Da blir det lettere å gjøre reint enn om de lå rett i skuffen. PS: Jeg tok ut den halv-røde tomaten fra skuffen etter at bildet ble tatt slik at jeg ikke teller denne tomaten to ganger!

–Stilkene til flere tomatklaser hadde begynt å visne/smelte i knekken; derfor klippet jeg dem av plantene og tok dem med hjem. Fremdeles henger en del tomater på plantene på parsellen. Forfallet i plantestrukturen skyldes nok den lave temperaturen vi har fått de siste dagene. Tomater er tross alt tropiske planter.

–Høstet også ringblomster til å tørke hjemme! De kniper jeg bare av med tommel og pekefinger. Ringblomstuttrekk er bra for så mangt: Teen kan blant annet både drikkes og brukes som hårvann og hudvann. 

–Tomatplanter i både øvre og nedre bed på parsell var fortsatt hevet over bakken slik jeg forlot dem forrige gang! Eneste forandring var at eggeskallet var blitt spredd litt mer utover; trolig av sultne fugler. Det er nok eggeskall til oss alle!

 

 

Rødbeten på verandaen ser ut til å bli den største hittil.

Flere av bladstilkene knakk i vinden opp gjennom sommeren. Har derfor jevnlig fjernet visne blader. Heldigvis vokser nye blader frem, bare at de er mindre og bedre tilpasset vinden. Vinden er til tider helt utrolig her høyt over bakken; som den var i dag. Legger også ved bilder av en forblåst vivendel.

Brått ble det mer høstlig. Uvant, men bra at det har regnt det siste døgnet. Nå er skogbrannfaren ikke lenger veldig høy.

 

 

 

 

–For to dager siden så jeg at en liten ryllik blomstret sent men godt. Vekster som får lov til å ha ryllik voksende rundt seg får god helse. All grunn til å la den herlige rylliken få vokse hvor den vil, med andre ord. 

 

 

–Deler stadig utsiktsbilder fra stue og veranda på bloggen, jeg, dog gjerne litt hyggeligere bilder enn disse…

–Da jeg befant meg på et annet rom og fikk meldingen “Svart røyk!” styrtet jeg ut i stuen og så hvordan den giftige, tjukke røyken fra brannen på Jotun veltet seg ut over nabolaget. Ante sirener og trafikkstans på begge sider av fjorden: Hystadveien og Vesterøyveien. Likevel kjørte den røde ferja, Oslofjord, ut fjorden inntil brannstedet som om ingenting hadde hendt….😯 Ja, det får de nok en del reaksjoner på i ettertid. Hadde Jotunfabrikken eksplodert hadde det ikke vært mye igjen av den rød-ferja eller passasjerene. 🙄

–Siden Sandefjord kommune sendte evakueringsvarsel til alle som oppholdt seg eller bodde 500 meter unna Jotun valgt vi å rusle en tur til sentrum i dag, også. Millie er jo blitt så glad i å gå turer, så det var greit! Rådhuset var disponibelt tilfluktssted dersom det hadde vært et behov, så vi var ikke urolige da vi omsider hadde kommet oss ut av faresonen i nabolaget. I byen hilste Millie på en ny hund og hyggelig eier før vi vendte snuten hjem igjen. Nesten hjemme fikk vi melding fra kommunen om at eksplosjonsfaren var over og at vi trygt kunne returnere til våre hjem. Bra! Har aldri sett så mange politibiler og brannbiler som da vi gikk langs veien ned til byen; det føltes som det var krig eller unntakstilstand….Et par personbiler hadde blitt påkjørt av en brannbil, også….

Godt at ingen Jotunansatte ble skadd, da (så vidt jeg vet). Men utrolig kjedelig for dem som eier fabrikken, så klart. Store verdier er nok tapt. På nøyaktig samme dag i 1976 (da var jeg vel halvannet år?) brant visst den samme malingfabrikken, da bare enda kraftigere enn i dag; det var Norges største industribrann noensinne…Litt mistenkelig med brann på samme dato, eller hva…?

–Kanskje snart på tide å flytte malingfabrikken til Jotun ut av tettbebygd strøk?

–Nederst avrunder jeg med en blomst jeg tok bilde av på verandaen for to dager siden for å veie opp med noe positivt! Herlig, frisk gulfarge! Vinden har selv fraktet frø av en markblomst (eller et “ugress”, om du foretrekker den betegnelsen) fra grøftekanten i nabolaget og helt opp til min veranda nå i sommer. Tenk så utrolig rask utvikling: Den har rukket å spire, vokse, blomstre og nå visne i løpet av et par måneder. Vet ennå ikke hva den heter. Den blomstret bare én dag. 

 

 

 

 

–Har to bed med tomater på parsellen. Bildene fra i går kommer litt om hverandre i dette innlegget. 

Det første bildet er fra det øvre bedet. Her høstet jeg tomat nummer seks, sju, åtte, ni, ti og elleve i går! I det øvre bedet lå tomatklasene nok en gang bortover bakken; dog var ingen blitt spist på. Jeg satte en bøtte på hodet og la tunge tomatklasser oppå den. Deretter strødde jeg eggeskall rundt bøtta i håp om at det vil hindre snegler i å klatre opp den blå bøtta. Snegler hater å gå på eggeskall! Spørs bare hvor lenge eggeskallet får ligge i fred; da kråker elsker å ete eggeskall!

I det nedre bedet høstet jeg tomat nummer tolv og tretten i går! Den ene var helt grønn og falt av da jeg hentet stigen. Den grønne blir muligens rød etter noen dager/uker på benken….De to (halvmodne) som var nesten helt oppspist av snegler tellet jeg ikke. Også i det nedre bedet lå tomatklasene tunge på bakken. Fant frem en gammel stige (som fulgte med parsellen) og et par steiner som også fantes på parsellen. Tunge klaser oppå stige av metall. Snegler hater metall! Steinene hever stigen mer over bakkenivå.

I det nedre bedet var det ikke de ekle brune Iberiasneglene som hadde forsynt seg av tomater (bilde nummer to). På trestammen som støtter tomatplantene så jeg to innfødte snegler med avlangt brunt hus på kroppen. Sneglene var et par-tre centimeter lange og kunne minne om damsnegler. Satte dem vekk. Jeg dreper (av prinsipp) ikke innfødte snegler. Jeg har heldigvis både frosk og padde på besøk på parsellen, og de spiser innfødte snegler! De eneste sneglene i Norge som ikke blir spist av noen er de brune skogsneglene fra den iberiske halvøy. Iberiasneglene spiser våre innfødte snegler og mye forskjellige planter, men langt i fra alle planter, som vi liker å dyrke. Det er bare de brune Iberiasneglene det er ok å drepe (raskt ved å klippe av hodet med en skarp saks; selv ikke uønskede skapninger fortjener å lide). Alle andre snegler har en oppgave i naturen. Det gjelder bare å være litt smartere enn dem. Jeg har dyrket tomater rett i bakken på parsellen i flere år, men aldri opplevd at snegler har klatrer opp støttepinner og videre nedover tomatstilkene. Har heller aldri dyrket tomater på den nedre delen av parsellen før. Her nede er det nærmest sumpmark og her finnes andre typer snegler enn på øvre parsell-del. Flere forskjellige naturtyper på parsellen å forholde seg til!

 

 

 

 

 

I dag høstet jeg alle seks gresskarene på parsellen. Mine aller første gresskar!

To bilder av de samme gresskarene, et bilde av en gresskarblomst og en kart som ligner et øye og vekten til gresskarene. To av dem var for lette til å gi utslag på badevekten og ble veid på kjøkkenvekten; derfor fikk de flere desimaler og trolig mer nøyaktig veiing. Nå står de til tørk på verandaen der det blir skygge om dagen.

Legger innlegget i kategorien “Calamagrostis”.

I morgen blogger jeg mer om dagens tomat-oppdatering! 

 

 

 

 

I kveld så jeg den første åpne blomsten! Siden det øverste bladparet (under blomsten) ikke ser ut til å henge sammen eller danne et beger er det nok en vivendel som dufter sterkt av parfyme på verandaen nå. Vivendel er nok langt vanligere her til lands enn kaprifol….Blomsten ligner både en lilje og en orkidé.

 

 

 

Hver gang jeg tar bilder av denne avleggeren av alunroten blir det meste av planten ute av fokus. Bare lov til å ta bilde av ett blad ad gangen!

Med en neglesaks klippet jeg et par centimeter av kantene på bunnen av melkekartongen som alunroten er plantet i og stakk omsider dreneringshull i bunnen. Deretter luket jeg vekk gress og den ufyselige gravveronikaen (en fremmed art som er uønsket i norsk natur) som fulgte med da jeg “stjal” avleggeren fra “min” jordlapp i den koloniale og kommunale plankebyen (jo mer plank jo høyere status i plankebyen “Grei”) i Sandefjord.

–Litt mose fulgte naturlig nok også med fra parsellen; trolig to forskjellige slag! Lot mosen være fordi jeg gjerne vil ha et teppe av mose rundt alunroten.

 

 

–Avokadoen (som jeg sådde tidligere i år) bare vokser og vokser, hehe…! 😁